Jeg høres kanskje ut som en komplett idiot nå, men hvorfor blir egentlig Barks omtalt som "Mesteren"? Jeg vokste (og vokser!) opp med relativt få Barks-historier i bladene, og synes egentlig ikke de historiene jeg har lest har vært overveldende, svimeslående, overendeveltende gode. Selvfølgelig har han funnet opp mange (de fleste!) av de "kjente og kjære" figurene, men er det andre grunner til at han blir omtalt som "Mesteren"?

For å gi et kort og konsist svar; Da jeg leste Donald på 70-tallet og følgende utsagn sto skrevet i første rute; "En Disney-klassiker til glede for nye lesere."- da visste jeg at jeg sto ovenfor en knakende god historie. Jeg visste at det ikke var det samme meningsløse babbelet som ble levert i mange av de andre historiene som bladet var fyllt med til tider.
Bare følelsen av å se tegningene uten å lese historien var en jubelstund. Mange ganger bladde jeg bare gjennom sidene og så bildene først uten å lese slik at jeg kunne glede meg til å se dem på nytt når jeg startet med å lese historien.

Lange historier som "Jul på Bjørnefjell", "Lemenjakten" og "Sterke-Nils med øksen" gjorde at tirsdagene ikke kunne komme fort nok. De kortere 10-siderne som "Orkanen" og kanskje spesielt "Grensevakten" var historier som jeg leste om og om igjen uten aldri å bli lei dem. Jeg som mange andre leste bokstavelig talt Donald-bladene i filler og for min del var det så og si ene og alene at en ukjent mann et sted i for meg da et ukjent land satt og lagde disse historiene.
Mange historier kan nevnes, "Kystens våkneste vakt", "Kronismen", "Frosset gull", ja jeg kan faktisk holde på hele dagen å liste opp.

Tenk på de som fikk med seg Donald fra starten. Hvert nummer, selv om det i starten kom ut bare en gang per måned inneholdt en historie av Barks. Dette holdt på i årevis. Den mannen fortjener å bli satt på sokkel i hver by her i landet spør du meg.
Jeg kan tiradere opp og ned i øst og vest men håper du har fått en noenlunde følelse av hvilken lykke jeg faktisk følte i det jeg åpnet bladet og fant en klassiker til glede for meg.

Ja, du treng ikkje å lese lenge for å oppdage at mange her inne (og i andre donaldistmiljø) har eit svært sterkt forhold til Barks fordi vi føler at han er ein knakande god historieforteljar og teiknar. Eg klarer ikkje å forklare kvifor han er det, men det er lett å finne superlativ som skildrar han: I media har han vore omtalt som det tjuande hundreårets svar på H.C. Andersen, og han fekk Eisner-prisens ærespris det første året den prisen blei utdelt.

Ein annan ting er at Barks rett og slett har lagt grunnlaget for korleis ei Donald-historie skal vera. Sjølv om nokre av figurane er eldre, er det Barks' Donald som på mange måtar er «ur-Donald», og eg tør vedde på at alle Donald-historiene du har lest (OK, med unntak av Taliaferro-stripene) på ein eller annan måte er inspirerte av Barks. Det var Walt Disney og hans menn som skapte Donald, men det var Barks som pusta liv inn i han og gjorde figuren så elskverdig som han er i dag.

Paddekaka skreiv:

Får en følelse av at denne tråden er startet som en motvekt til helgas diskusjoner i andre tråder.
Uansett er det slik at Barks laget mange enestående historier, men for oss som gjerne kaller oss Barksister (og vokste opp med Barks) er det ikke veldig vanskelig å innse at han også laget endel middels til dårlige historier. Kanskje du har vært "uheldig" å startet med disse?

Det vil vel for de fleste kunstnere være slik at man har kvalitetsvariasjoner i sin produksjon, og for Barks gikk det noen år før han nådde sitt peak. Etter dette peaket var det variasjoner i kvalitet, endel gjentagelser men også mange høydepunkter.

Men hvis man tar utgangspunkt i at han igjennom sine historier skapte Andeby-universet slik vi stort sett kjenner det idag, og ikke bare sentrale figurer, men også andre kjennemerker, vil jeg si at det i seg selv er et godt utgangspunkt for å kalle han "mesteren", hvis det er uttrykket du har lyst til å bruke.

Men, for at du skal kunne gjøre deg opp din egen mening, må du neste lese mer Barks, og gjerna da historier fra 1950-52, som nok er en periode da historiene var spesielt gode.
Når det gjelder tegnestil, følger denne også en utvikling ila. Barks tid som serietegner, der jeg ikke har særlig sans for de siste årene i hans produksjon. Figurene forandret seg (kort nebb), bakgrunnen ble mindre detaljerte, han brukte i perioder tegneutstyr som gjorde streken for tykk og litt utydelig. Her er det som vanlig smak og behag, men jeg vil tro at hvis man (om mulig) prøver å analysere Barks tegneprestasjoner rent objektivt (dynamik, perspektiv osv.) vil jeg tro at Barks kommer godt ut i så måte.

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 11:04 av Tintern

Misforstå meg rett; Barks har selvsagt utallige gode historier, men ingen som er så gode at jeg blir blåst bakover med en gang jeg åpner Donald-bladet. Derfor lurer jeg på om tradisjonen med at Barks er "mesteren" rett og slett kommer av at han skapte sentrale figurer som Skrue, Bestemor osv. eller om han faktisk har bedre historier som jeg enda ikke har lest. Den eneste grunnen til at jeg spør er at spørsmålet har gnaget i hjernen de siste ukene, etter å ha lest flere (gamle) Donald-blader med Barks-historier omtalt som "klassikere", og opplevelser der Barks utallige ganger blir kalt Mesteren.

Jeg forstår at jeg kanskje bør lese flere Barks-historier før jeg bedømmer ham som mester eller ikke.

Einherje skreiv:

Man kan vel også nevne "Landet under jorden", "Eventyr i Ekvaduras", "De vises sten", "Mysteriet i Surklemark Sumpene", "Storstormen på Kapp Kvakk" og "Den forbude dalen"?

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Det kan godt være, men den italienske skolen har dog beveget seg temmelig langt bort fra Barks både hva gjelder karaktergalleri, karakterenes personlighet, pengebingens design, osv.

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 11:36 av Sigvald

Paddekaka skreiv:

Det vil være opp til hver enkelt hva de liker, og om de vil kalle en serieskaper for en mester. Forstår jeg deg rett, har du kanskje en annen favoritt, og det er ingen som hindrer deg å sette den artisten øverst på din liste, selv om vedkommende bygger sine serier på Barks figurer og historier.
Og selv om ganske mange fans og serieskapere har plassert Barks på toppen av pallen, betyr ikke dette at det uten videre er gyldig for deg.

Lykke til med videre lesing.

Som Tintern skriver om man vil kalle en serieskaper for mester. Jeg er ikke en av dem. Som tidligere forklart så er jeg en distansert fan. Jeg liker egentlig å vite minst mulig om de som jeg liker arbeidet til, være seg tegneserieskapere, forfattere, filmstjerner, sportsutøvere und zu weiter und zu weiter.

Jeg har både Carl Bark's Library og CBSV stående i hyllene. De inneholder ufattelig mye informasjon om Carl Barks. Jeg kan telle på en hånd om hvor mange av artiklene som jeg har lest i disse bøkene. Noe får man jo inn ufrivillig gjennom diverse fora på internett og at man nå leser litt her og der; Men jeg prøver å bevare litt av mystikken rundt de jeg liker i diverse sammenheng. Det er dessuten ikke bestandig så fint å få vite for mye om sine gamle helter heller. Det kan vise seg at vedkommende er en scumbag...

Jeg vet ikke når Paddekaka begynnte å lese DD&Co og når han fikk et noenlunde bevisst forhold til bladet men for min del startet det med høylesning av min far da jeg var 4 år. Da jeg var 5 lærte jeg meg å lese og det var nettopp i Donald. Den første Barks-historien som jeg husker at jeg leste var "På frimerkejakt i Corombia" og tar jeg ikke helt feil kom den på slutten av 1972.
Det at jeg fikk Barks inn så og si med morsmelka og i slike solide doser gjorde vel sitt til at den mannen er såpass fundamentert i min bevisshet over hva Donald er at senere tegnere og for den saks skyld tidligere ble satt i skyggen.

Minner fra barndommen når flashbackene kommer er at jeg brukte å sitte i godstolen når vinterstormen raste villmann på yttersiden og ha en bunke med Donald-blader i fanget og lese Barks-historiene. Mener å huske at kakao også var innvolvert og jeg, den 7 år gamle gutten var i himmelen.
Selv i dag når vinterstormene raser tar jeg frem en CBL- eller CBSV-bok og leser og da er det så man nesten sitter i en tidsmaskin...

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 12:22 av Einherje

Som både yngre enn mange av de hardbarka Donaldistene/Barksistene her inne og dessuten at jeg aldri har vært noe mer enn litt over godt over middels interesssert i Donald så må jeg si at jeg forstår hva Paddakaka snakker om.

Jeg var i grunn ikke særlig kjent med fenomenet Barks (jeg hadde selvsagt litt kjennskap til fyren) før jeg begynte å frekventere dette forumet. Og jeg må si at for meg så bærer mye av Barks sin produksjon samlebåndspreg. Jeg tenker da først og fremst på de korte historiene. Mange av de lange eventyrene hans er derimot noe som står for meg som det beste som er laget av Donald. Men det tok lang tid før jeg visste at de var av ham alle sammen

Paddekaka skreiv:

Carl Barks er selve Mesteren av mange grunner. Han satte sammen Andeby og utviklet nye ting i samfunnet hele tiden, slik at omtrent alle historier som lages nå er påvirket av Barks' historier.

Barks var også en stor filosof, og hadde mye moral i mange historier, som gjorde historiene enda bedre (eksempler kan nevnes i fleng; Pengeregn, Tralla La, Himmeløya osv.). Dette, sammen med at han formet Andeby, er det som skiller ham fra hans "arvtager" Don Rosa. Barks vil alltid være den største, selv hvor mye man syns at Rosas historier er "kulere".

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 12:38 av Christer

...and the Gates of Hell were opened.

Når det gjelder Barks' moraliserende fortellinger, har jeg lest noen av disse, bl.a. "Himmeløya" som blir nevnt. Og når jeg tenker over det, tror jeg at det er disse jeg liker minst av Barks' historier. (Misforstå meg rett; "like minst" er ikke ensbetydende med hate eller mislike.)

Jeg har egentlig ikke noen favoritt, men synes de historiene jeg oppfatter som gode, er gode - uavhengig av både forfatter og tegner. Jeg vil likevel plassere tegnere Rodriques, Ferioli og Branca høyt på min liste, kanskje fordi mange historier av dem var i bladene da jeg først begynte å lese dem? Min Donald-samling starter "ordentlig" rundt årtusenskiftet, og jeg innbiller meg at det var omtrent da jeg begynte å "forme" meg selv som Donald-fan.

Likevel virker det som at hovedgrunnen til at han ofte blir omtalt som "Mesteren" er at han rett og slett hadde så mye å si for utviklingen av karakterene i Andeby, og Andeby-universet generelt. Men som Sigvald påpeker begynner man (særlig i "den italienske skolen" (som han selv sier)) å bevege seg stadig lenger vekk fra Barks-tradisjonen.

Jeg "reagerte" også veldig på Barks' tegninger da jeg var yngre, og så at han tegnet Donald med relativt langt nebb og lang hals, og også veldig kort. Jeg var jo mer vant med et kortere og mer firkantet nebb, kort hals og høyere enn det Barks gjorde i de historiene jeg har på minnet akkurat nå. Kanskje dette er enda en grunn til at jeg ikke ser ham som den geniale tegneren mange andre ser ham som? At tegningene hans rett og slett var "uvanlige" for meg i begynnelsen av min karriere som Donald-leser?

Paddekaka skreiv:

Uten at jeg finner tråden i farten, har det vært diskutert tidligere dette med at man som Donald-leser blir preget av de bladene man leser tidlig i oppveksten (6-10år), og at man har en tendens til å si at Donald-bladene i den perioden var best. Og da vil jo innholdet i de bladene prege hva man liker.
At du således reagerer på at Barks stil er litt fremmed for deg, kan være forståelig uifra din alder.
Jeg synes f.eks. at Donaldbladene som kom i 1969 var suverène, (og det var endel Barks der). Så nostalgi og barndomsminner skal en ikke kimse av.

EDIT: denne tråden inneholder litt av diskusjonen jeg refererte til

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 16:05 av Tintern

Paddekaka skreiv:

Ha! Det var interessant. Det viser at "Donald-effekten" fortsatt lever i beste velgående, og at Egmont har klart å videreføre den til en ny generasjon. Mange av oss som vokste opp med Barks, må ty til den gamle mesteren for å få en skikkelig Donald-opplevelse når vi leser. De som lærte å lese i den tiden da bladet var preget av Don Rosa og Barks-opptrykk, har et utvidet og litt annerledes perspektiv - de liker begge. Og nå, i "post-Rosa"-tiden, er det altså en ny generasjon tegnere og forfattere som skaper den samme magien for en ny skare av fans.

Barks kunne, som ingen andre, tale til barnets intellekt og empati. Donald var opfundet og som sådan "en person", men Barks udviklede ham til en "personlighed".
Og denne "personlighed" var ikke en statisk stereotyp, men udvikledes efterhånden ved hjælp af Barks' redskaber, U$, Anton, Petter Smart, som satte hans personlighed i relief...

Som flere andre før mig, kan jeg kun anbefale at du læser Barks anno 1949 - 56 og se om du ikke finder Barks mere nuanceret end de fleste (samtidige og senere) tegnere/forfattere...

God læselyst!
(Barks kunne nemlig også tale til den voksnes intellekt og empati)

Sitert fra et annet forum, av Loke Aesir:

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv! Jeg har nå større forståelse for hvorfor jeg ikke oppfatter Barks som en like stor tegner som andre. Jeg har også tenkt at siden Barks faktisk tegnet og skrev sine historier i50-åra, mens andre tegnere/fortellere (især Don Rosa) bare "later" som de gjør det, kan det hende at 50-tallshistoriene blir litt ukjente for barn og unge i dag. Jeg husker jeg særlig reagerte på støvsugere i f.eks. klassiske avisstriper, som var gammeldagse og typisk amerikanske. (En stokk med en pose hengende på.)

Paddekaka skreiv:

Nei, jeg tror ikke det stemmer. Det er kanskje et medvirkende moment, men hovedgrunnen er såvidt jeg forstår at mange mener Barks laget veldig mange knakende gode historier, og at han er en "mester" når det gjelder tegneseriefortellerteknikk.

Problemet er at dette er subjektivt -- det er ikke lett å "bevise" at han ruver over de fleste andre Disneytegnere. Derfor blir det til at man bruker argumenter som hvor innflytelsesrik han har vært, som er lettere å dokumentere.

Husk at Barksdyrkingen startet mens han fremdeles var anonym (som "The Good Duck Artist") og det ikke var allment kjent at han hadde skapt mesteparten av Andeby.

Det er veldig mange Barkshistorier jeg kunne løfte frem, men to favoritter er den der Donald og Ole, Dole & Doffen har svømmekonkurranse med mye juks, og den der Donald og fetter Anton har inngått veddemål om isbading og hvem som kan drikke mest limonade.

Min umiddelbare reaksjon ved at noen stiller spørsmål ved Barks' "mesterlighet", er at det faller på sin egen urimelighet. Litt som å spørre om da Vinci egentlig var noe særlig til kunstner, eller om Shakespeare faktisk skrev så veldig bra. Men på den andre siden er nok dette for enkelt. Det faktum at noen tydeligvis IKKE automatisk syns at Barks er den største Donald-tegneren gjennom tidene, gjør at man bør diskutere hvordan han har fått denne "mester-tittelen".

Én grunn er nok at Barks tegnet historier i den "klassiske" Donald-tida, helt fra 40-tallet, i en periode da DD&Co var et av de største ukebladene i Norge. Produksjonen hans var enorm, og takket være en rekke opptrykk ("klassikere for nye lesere") nådde han fram til flere lesere og flere generasjoner enn de fleste av hans samtidige. Pga. den store produksjonen var sikkert ikke alt like bra, men samtidig ble det nok gjerne slik at de beste historiene brant seg fast i hukommelsen og fortrengte de ikke fullt så gode.

Flere i denne tråden har pekt på vanens makt, og det er nok slik at den Donald'en hver enkelt har vokst opp med, på mange måter er den "riktige". Selv leste jeg DD&Co først og fremst på 70-tallet, og for meg er Barks (sammen med bl.a. Vicar) fortsatt blant dem som tegnet Donald "slik han skal være". (Selv om det nok ikke er SÅ enkelt, heller. Jeg hadde og har lite sans for 70-tallets "Snus-Mikke", som jeg senere har identifisert som Tello.)

For meg er det først og fremst Barks' stil som setter standarden. Hans strek er ofte enkel og antydende, uten overdreven bruk av detaljer. For meg er dette atskillig mer stilrent og kunstnerisk enn streken til mannen som av mange nå betegnes som hans "arvtaker", hvis stil jeg personlig ofte syns er overlesset, skitten og "stygg". Men smaken er som baken. Noen liker Barks' rene og "klassiske" stil, mens andre liker bedre tegninger fulle av "barokke" detaljer. Og sant å si ville det jo bli ganske kjedelig om alle tegnet (eller prøvde å tegne) som Barks i dag.

Innlegget blei sist redigert 08.03.2010, 16:38 av Karamell

Mens vi er inne på temaet Barks, lurer jeg på hva som egentlig fikk ham til å finne opp nye figurer. Siden jeg som sagt ikke er så kjent med hans produksjon, lurer jeg også på om han brukte figurene sine mest selv, før de ble "adoptert" av andre, eller om denne adopsjonen skjedde mer eller mindre umiddelbart.

Og samtidig kan man jo spørre hvorfor ikke det samme skjer i dag? Hvorfor finner ikke tegnere og manusforfattere opp nye figurer som de bruker, muligens t.o.m. med håp om at figuren skal bli en gjenganger hos andres produksjon? Jubalon og Birgitte er jo eksempler på slike figurer, men hvorfor vil man ikke finne opp flere og flere nye figurer?

Jeg forstår selvsagt at mange kanskje ville reagert om noen plutselig begynte å finne på sine egne karakterer som bare de brukte, men Barks gjorde det, Van Horn gjorde det og Scarpa gjorde det. Hvorfor gjør man det ikke i dag også? Er Andeby for fullt til det? Er man redd for at figurene ikke skal bli populære nok? Vil man ikke, av respekt for de allerede etablerte figurene? Dette er kanskje en smule off-topic, men spørsmålene trenger seg på

Paddekaka skreiv:

Det skjer jo innimellom. Don Rosas sorte ridder er jo et eksempel, selv om han hos andre serieskapere kanskje bare er brukt ved navn/bilde etc.? (Er ikke helt oppdatert der, men vet at Marco Rota har brukt ham (i hvert fall på en tegning) og at Olaf nevner ham i en av historiene sine.

Noen av figurene til Barks var beregnet på engangs-bruk. Skrue skulle egentlig bare fungere som en grisk, småslem onkel i Jul på Bjørnefjell, men han fungerte så bra at han dukket opp igjen. Og slik er det sannsynligvis med enkelte av de andre figurene hans og.

Det kan godt hende flere ønsker å skape nye figurer, men at det er vanskelig å etablere en ny figur som også andre ønsker å bruke. Dessuten har forlagene sannsynligvis en policy på dette. Jeg vet at Egmont ikke godtar fortellinger som ikke har en av de allerede eksisterende figurene i rollene. Bl.a. ble jo Rosas Mynten først refusert av Egmont da den ikke hadde noen særskilt hovedperson bortsett fra en av Skrues mynter.