Fikk DD&Co 16 i dag, og leser «Neste uke»-sida til auget blir stort og vått. Neste nummer, DD&Co 17/08, blir eit must for Fantonald-fans!

- Ukas ekstra er ei minibok med Fantonald-teikneseriar, inkludert den aller første Fantonald-historia.

- I bladet finn vi òg del 1 av 4 av Fantonalds firkamp. Dei neste fire vekene får vi fire Fantonald-historier der Fantonald skal kjempe mot fire superskurkar, og etter dette skal lesarane få stemme på hvilken av desse skurkane vi skal få møte i eit endelig storoppgjør! (Første motstandar er Doktor Dåre.)

Gleder meg gleder meg gleder meg!!!

Anbefalast på det sterkaste til dei som ikkje har kjøpt denne enno. Såvidt eg har fått med meg har vel Fantonalds første historie ikkje vore så lett å få tak i på norsk før, og det var verkeleg eit gledeleg gjensyn å lese denne igjen. Den andre historia i boka var òg ganske interessant.

Fantonalds firkamp mot ondskapen innfridde ikkje eigentleg mine forventningar, men historia var på ingen måte dårleg.

Historien er kun udgivet i den store Ståland/Jeg Super-Donald. Derfor glæder jeg mig også vældig meget til at få AA ind ad døren her i dag eller imorgen.

Da jeg leste denne historien så slo det meg at dette virket veldig kjent. Det var bilder i begynnelsen som jeg var sikker på at jeg hadde sett før. Men historien som helhet vekket ingen minner.

Så har det sin naturlige forklaring. I Donald Duck & co nr. 14-1971 så finner vi denne historien igjen, 5 sider med 4 linjer pr. side. Og uten at jeg har dette bladet tilgjengelig så mener jeg ut fra hukommelsen at dette er et lite utdrag fra den lange Fantonald-historien, et utdrag som kun tar for seg den lille hundehistorien i begynnelsen. Den slutter omtrent der hvor Anton suser avgårde i bilen sin og Donald står slukøret igjen. Altså ingen Fantonald med i det hele tatt.

Det finnes flere eksempler på at sånt ble gjort på 70-tallet, respekten for det originale produktet synes å ha vært svært liten. For ikke så lenge siden fikk vi f.eks. en lengre Marco Rota-historie som sommerlesning som hadde vært presentert i en svært amputert utgave tidligere. Og radbrekkingen av Barks-historier i 70-tallets Donald-blader skulle være kjent for de fleste.

Men at man tar ut en liten bihistorie fra en lang fortelling som handler om noe helt annet, det var forsåvidt nytt for meg.

Har ikke fått lest verken miniboka eller Fantonald-historien i bladet ennå, og gleder meg spesielt til å lese den første Fantonald-historien (som jeg aldri har lest før). Men synes den andre historien i miniboka kunne vært spart til hovedbladet. Ser den er i 4-linjersformat, og fire linjer på et så lite format blir veldig smått.

Ikke så ofte jeg kjøper Donald lenger, men dette bladet bare måtte jeg ha. Gleder meg til å endelig få lese den første Fantonald-historien.

Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg kjøpte DD&Co på regelmessig basis. Det skal litt mer til enn prompemaskiner for å bryte med denne sedvanen. Men når man fristes med Fantonald-minibok som ekstrabilag, har jeg ingen problemer med å la alle prinsipper fare.

Og jeg ble ikke skuffet. Begge hovedhistorier holdt høy standard. Særlig gledelig (og ikke minst et oppsving for nostalgikeren i meg) var gjensynet med to tegnere som bringer tilbake minner om de første pockethistoriene jeg leste på 70-tallet. Giovan Battista Carpi, tegneren bak den aller første Fantonald-historien, står med sin myke, runde, harmoniske stil for meg som minst like arketypisk for italo-disney som den geniale Romano Scarpa. At det dessuten er legendariske Guido Martina som står for manus, gjør en god sak enda bedre. Manusmessig er vel kanskje den andre historien i Fantonald-mini-boka noe mer midt på treet, men den er som alltid ypperlig tegnet av italo-disneys Numero Tre, etter Scarpa og Carpi: Massimo De Vita.

Rart, det der. Da jeg leste mine aller første Donald-blader og -pocketer i første halvdel av 70-tallet, hadde jeg selvfølgelig ingen anelse om hvem som faktisk sto bak (muligens med unntak av onkel Carl). Likevel hadde jeg hele veien en klar formening om hvem som var/ikke var "de gode tegnerne". I ettertid er det interessant å merke seg at de italo-seriene jeg likte best som barn, stort sett viste seg å være tegnet av anerkjente kunstnere som Carpi, Scarpa, De Vita og Cavazzano. På den annen side var jeg aldri særlig begeistret for stilen til folk som senere viste seg å være Chierchini, Asteriti osv. Den anonyme tegneren jeg likte aller minst, var imidlertid den beryktede fyllkalk-tegneren Giuseppe Perego. Godt for egoet å konstatere at jeg åpenbart ikke er alene om å anse ham som en av de dårligste Disney-tegnerne noensinne. (I sammenlikning framstår selv den blodfattige Murry-kopisten Tello i et forholdsvis forsonlig lys.)

Jeg nevnte nettopp Giorgio Cavazzano. I mine øyne er han "den nye vinen": En uvurderlig overgangsfigur mellom (og til dels parallelt med) de store kunstnerne Scarpa, Carpi, De Vita - og italo-disneys nye generasjon. Etter å ha jobbet som tusjer for Scarpa på 60-tallet, utviklet Cavazzano i løpet av 70-tallet sin egen, dynamiske stil som etter mitt syn var banebrytende og definerende for utviklingen av den italienske Disney-stilen de siste 30 årene. - Og for å vende tilbake til utgangspunktet: Ukas DD&Co står som sagt i Fantonalds tegn, ikke bare ved sin mini-bok med to klassiske Fantonald-historier fra 70-tallet, men også ved det faktum at hovedbladet dessuten har en blodfersk Fantonald-historie. Og hvem står for skissene? Jo, nok en gang vår mann Cavazzano!

Slik sett kan det kanskje være litt overraskende at jeg ikke er hodestups begeistret for denne historien. Den enkleste forklaringen er kanskje at det er plottet/manusarbeidet jeg er kritisk til: Konservatisten/puristen i meg foretrekker Disney-historier som tilhører "funny animals"-kategorien framfor "superhelt"-sjangeren (sistnevnte er uansett en sjanger jeg sant å si aldri har hatt spesielt sans for). Mer foruroligende er imidlertid muligheten at jeg ikke helt liker måten Cavazzano har videreutviklet sin stil siden 70-tallet. Jeg har utrolig stor sans for Cavazzanismene i Julejobb og gamle frimerker (DD&Co 1974/50) og husker godt hvordan jeg elsket den banebrytende, dynamiske og "crazy" stilen i historier som Krokandiamanten i DP 69. En kjærkommen motvekt til statiske Disney Studio-figurer (Strobl), infantile D-tegnere (Gil-Bao), samt fantasiløse italienere (Perego). Etter min mening er det flott at dagens italienske disney-tegnere i stor grad har latt seg inspirere av Cavazzanos stil. Men noen ganger føler jeg at den bringes ut i parodien. I mine øyne mangler ukas Fantonald-bidrag i DD&Co noe av den klassiske Scarpa/Carpi/Cavazzano-sjelen - til tross for at sistnevnte faktisk er kreditert som en av tegnerne.

Avslutningsvis, la meg bare anbefale kjempeboka Jeg, Super-Donald. Samtlige historier er tegnet av de legendariske italo-kunstnere Carpa, Scarpi, De Vita og Cavazzano, og de holder etter min mening alle svært høy kvalitet

Innlegget blei sist redigert 27.04.2008, 07:43 av Karamell

Karamell skreiv:

For de av oss som ikke har lavt nok serienummer eller har tutet ørene på egmont fulle om hvor viktig det er å få ting først så var dette ett godt tips til fin helgelesing i mangel av CBSV. Har faktisk funnet frem boken og gleder meg stort til å kikke på disse mesterverkene i kveld. Du må slutte å beskrive ting så bra at andre faller for slike fristelser Karamell

Eg LIKER ikkje å pirke på skrivefeil, men ...

Karamell skreiv:

... denne klarer eg ikkje å oversjå. Carpa? Scarpi? Høyrd på makan!

Den aller beste "samling" av Fantonald-historier er, etter min fattige mening DonaldPocket 28, Stålanden.

se selv

2x Cavazzano, og 2x Massimo DeVita

Anbefales!

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Urk, jeg skjemmes! Og så jeg som hadde klart å holde tunga rett i munnen helt fram til det siste avsnittet. Snakk om å tryne på oppløpssida!

whitesand skreiv:

Er sterkt ueinig her. Nøyaktig kva som er den beste samlinga av Fantonald-historier tør eg ikkje å uttale meg om, men historiene i DP28 inneheld om eg hugsar rett eit kvinnesyn som er såpass tragisk at det var ei vemmelig oppleving å lese gjennom dei.

Så er det ganske vanskelig å lese gamle pocketbøker uten å støte på kjønnsroller, rasisme, voldsforherligelse eller ekstremkapitalisme. Men er det DP28 som har de der historiene der Dolly er superhelt? De er vel blant de aller drøyeste.

Det er den, ja.

Klart, at alle kvinner er arbeidsledige og bruker det meste av tida si på kjøkkenet er såpass vanleg i gamle Donald-historier at ein ikkje eigentleg tenkjer så veldig over det. Men når alle dei mannlege hovudpersonane seier rett ut at det er sånn det skal vera, og Dolly ikkje akkurat gjer ein kjempeinnsats for å motbevise det ...

Kvifor er det forresten sånn i Donald at kvinnelege superheltar må ha berre supervåpen som er basert på sminke, smykker og liknande? Meiner å hugsa at dei to viktigaste våpna til Fantomia var ei pudderdåse og eit perlekjede. Kva slags superheltar er det som farter rundt med sånt?

Velger nå egentlig å se på disse historiene som kvinnesyn og kvinnebevegelse satt på spissen, og tolker det mere som en slags parodi eller overdrivelse på den tids kvinnekamp.

Det legger hvertfall ingen som helst demper på lesegleden min at hovedpersonene har et noe utdatert kvinnesyn.

Som sagt tidligere i tråden, så er både respektløst kvinnesyn, og ellers holdninger til kjønnsroller og rasepolitikk o.l. noe en må regne med når man leser eldre historier. Til og med fra Carl Barks har vi jo slike eksempler.

Men respekterer andres syn fullt ut. Men vil nok fortsette og anbefale disse historiene tross alt.

Innlegget blei sist redigert 28.04.2008, 17:58 av whitesand

Jeg skal være den siste til å forsvare kvinneforakt og mannssjåvinisme, men for å være ærlig syns jeg ikke de to Fantomia-historiene er så sexistiske som enkelte skal ha det til. Her er jeg enig med whitesand i at historiene kan leses som en parodi på datidas kjønnskamp (historiene ble første gang utgitt i 1973). Vel kommer Donald og Skrue med en rekke sjåvinistiske utsagn: Kvinner er "forfengelige, kaklende hønsehjerner", som "ikke kan holde på en hemmelighet" osv. Hadde slike holdninger fått stå uimotsagt, hadde det vært ille. Men slik jeg ser det, brukes disse utsagnene bare som et virkemiddel for å skape en parodisk polarisering mellom kjønnene. Bare noen sider senere er nemlig ikke Dolly og Hilda Hårsår det spor bedre, idet de omtaler menn som "hovne, sjølgode, misunnelige, vemmelige, løgnaktige, egoistiske, hissige, tyranniske...". Jeg tror de fleste forstår at dette ikke er alvorlig ment av serieskaperne. Dette er tross alt en humorserie, ikke et kjønnspolitisk debattinnlegg!

Dessuten kan det diskuteres hvem som generelt kommer dårligst ut i disse historiene - kvinner eller menn. Slik jeg ser det, driver man gjøn med både "mannlige" og "kvinnelige" stereotypier. Den gamle grisen i bilen som prøver seg på Dolly er vel ikke akkurat smigrende for mannskjønnet... Et annet poeng er dessuten at slik jeg ser det er det Dolly/Fantomia som tar siste stikk i disse historiene. Donald framstår som forholdsvis puslete i sammenlikning med den dominerende og selvsikre Fantomia. La oss heller ikke glemme at hovedskurken i disse to historiene faktisk er en smart og sexy KVINNE.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Jo, men hvorfor kan ikke kvinnelige superhelter få ha "kvinnelige" våpen? (selv om jeg innser at sminke og smykke selvfølgelig er veldig stereotypiske "kvinneting".) Må "super" nødvendigvis være synonymt med "macho"? Dessuten fungerer vel denne detaljen som en slags respons på Donald og Skrues latterliggjøring av "kvinnevåpen" tidligere i historien. Fantomias våpen er jo faktisk ganske effektive! - Og nok en gang: Husk nå på at dette bare er for moro skyld, da. Dette er Disney, ikke Marvel!

På ett punkt er jeg imidlertid enig i at DP28 promoterer et vemmelig kvinnesyn, og det er i en av mellomhistoriene av Perego. (Grrr! Perego igjen!) Her skremmer Donald Dolly med en lekemus, for deretter å ridderlig kunne "redde" henne. Jeg mistenker forfatteren for å ha skrevet dette lille intermessoet som en reaksjon på at kvinnekjønnet kommer altfor godt ut av det i hovedhistoriene, på bekostning av mennene. HER er mannssjåvinismen smurt tykt ut over sidene, uten spor av finesse eller glimt i øyet.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Olaf, poenget med DP er å formidle i hovedsak italiensk underholdning, ikke feminist-propaganda - heldigvis.

Vegar skreiv:

Mener du at de gamle seriene er støtende? Jeg har nemlig aldri kommet på noe slikt. Tvert imot synes jeg at mange av de eldste DP også er blant de beste i hele serien.

Sigvald skreiv:

Vel, mitt problem er at når Donald og Skrue gang på gang understreker at kvinner er forfengelege kaklande hønsehjernar, det verker som om heile Andeby markerer mannssjåvinismens dag, og kvinnene ikkje eigentleg gjer så veldig mykje for å klare å motbevise dette (sjølv om eg gir Karamell rett i skurkens vedkomande), ser eg ikkje underhaldningsverdien i det.

Klart dei er. Og som andre har sagt: Det gjeld ikkje berre Italo-Disney.

Eg er heilt einig med deg. Scarpa, Carpi, Martina, De Vita, vi snakkar sjølvsagt om ein glansperiode i italiensk Disney-produksjon som kanskje ikkje er heilt på det same nivået i dag. Men innimellom desse perlane var det ei og anna historie som var langt over streken for kva som nok hadde kome på trykk i dag.

Sigvald skreiv:

Jeg mener ikke at de gamle seriene er støtende, nei, men at en god del av dem inneholder mange drøye elementer. Noen av seriene i de gamle pocketene er drøye og bra. Noen er bra og ikke drøye. Noen er drøye og ikke bra, og i noen tilfeller (f.eks. i de Fantonald-historiene Olaf nevner) er drøyheten med på å gjøre seriene dårlige. Noen er bare dårlige. Det går uansett ikke an å skjære alle over en kam. Men poenget mitt var egentlig at det er så mye grums i de gamle pocketene at det ikke går an å la det gå utover leseopplevelsen.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Husker ikke akkurat om det var noe spesielt med perlekjede, men pudderdåsen var tross alt en naturlig gjemmeplass for sovepudderet. Ville vært noe merkelig å dratt rundt på det i en skoeske

Dessuten er hun kvinne, og for de fleste kvinner er en veske med noe make-up mer eller mindre uunværlig og naturlig syn. Sånn sett blir den et naturlig gjemmested for hemmelige våpen.

Dessuten er ikke Fantomia den eneste superhelten som gjemmer sine våpen kamuflert som naturlig tilbehør til kvinner. Modesty, om hun kan regnes som en superhelt(inne) gjør det ofte.