Har kjøpt dette bladet nå, og overrasket over at flere endringer og nyvinninger i bladet har ikke har blitt nevnt i forumet. De nye logoene med tittelfiguren til historien ligner mistenkelig på slik de er i Nederland, og jeg må si jeg liker dem svært godt. Andebyposten er også tilbake, og jeg synes i alle fall dette er et veldig gledelig gjensyn. De små spørsmålene nederst på sidene virker også spennende. Den nye spalten "Det lurer vi på!" nederst på Latterkrampe-sidene kan jo også bli en spennende tilvekst. At den ikke tidligere utgitte Klodrik-historien har en egen vignett som sier "60 år i Norge" tyder jo også på at vi kan få flere slike spesielle historier framover. Og plakatene tyder jo også på at vi har spennende tider i møte. Jeg tror 2008 vil bli et uvanlig godt Donald-år!

Tommy skreiv:

Jeg tror du har rett. Og jeg som liksom har "sluttet" å kjøpe Donald .. Kanskje en får starte opp abonnementet igjen og få en klokke og noen Barks-bilder.

I tillegg til 60-års-jubileet, vil ikke 2008 få æren av å diske opp med DD nr. 3000 (eller et annet nokså rundt tall)?

Innlegget blei sist redigert 02.01.2008, 22:02 av MatsGull

MatsGull skreiv:

DD&Co nr.15, 1994 var blad nr.2000. Etter det har vi hatt to år med 53 nummer og resten med 52. Etter litt rask regning ser det da ut som årets første DD&Co er nr.2716. Så vi må vel vente enda litt på et slikt jubileum.

Sigvald skreiv:

Skal dette tolkes dithen at du nå har ekskludert Nils Petter fra kategorien "folk flest" og sendt han over til meg og mitt "Gode Selskap"? Isåfall er jeg dypt beæret!

Har forøvrig kjøpt dette bladet selv nå. Dette synes jeg var en krembombe av et blad! Fortsetter Egmont slik blir jeg jaggu nødt til å fyre opp et abonnement igjen.

Takk til krice, som jo var den som startet denne tråden/opplyste om DD&Cos plakatbilag. Takket være henne har jeg nå gått til det drastiske skritt å kjøpe mitt første DD&Co i dette millenniet! Mitt DD&Co-tiår var nok primært 70-tallet - med et tillegg på drøyt 5 år for italo-Disney. Men fine plakater, samt gjensyn med syntetisk Strobl-klodrisme og ikke minst klassisk Barks circa 1950 gjør dette verdt en drøy 30-lapp.

Innlegget blei sist redigert 06.01.2008, 21:24 av Karamell

Måtte berre kjøpe mitt første donald på mange år pga av den plakatsamlinga. Etter å ha lest bladet må eg seie at eg ikkje angrar på at eg sa opp abonnementet. Bortsett fra ein kort Barks-klassiker var det lite å glede seg over. Men plakatsamlinga var jaggu fin. Og heldigvis var ingen dei fire finaste (Don Rosa-forsida, familiebildet, Fantonald og Donaldfjesene) trykt på samme plakat.

Nr. 1 er ikkje eit særleg representativt blad. Eg synest t.d. at nye Egmont-historier har holdt eit skyhøgt nivå i ganske lang tid no, og dei var det heller få av i nr. 1.

Nils Petter skreiv:

Don Rosa har da mange flotte forsider, slik som på f.eks. Uncle $crooge 224. o.a.

Don Rosa US 224

Don Rosa En gullgruve

Kristian Rødvand skreiv:

Det var da litt av hvert i dette bladet. Hva med Tony Strobls "Samlemani". Litt vondt å se mannen som hadde rullet sammen tegneseriene og stappet dem i frakken, bladene ble jo ødelagt.

Innlegget blei sist redigert 07.01.2008, 08:23 av Øyvind Braaten

Øyvind Braaten skreiv:

Det var litt av kvart i dette bladet, ja. Men spesielt bra var det ikkje, bortsett ifra Barks-historia. No har ikkje eg abonner på DD&Co på mange år så eg burde vel vere forsiktig med å uttale meg, men eg har då lest eit og anna blad hos vener og bekjente, og eg må seie eg er skuffa over kvaliteten på historiane som produseras no for tida. Kanskje eg rett og slett er for kresen eller noko, eg veit ikkje. Den eine historie er den andre lik. Dei forsvinn i fra minnet like fort som dei går inn. Det trengs serieforfattere/tegnere av samme kaliber som blant (ganske få) andre Barks, Don Rosa, Rota for å tilfredsstille min disneyseriehunger, og dei er det diverre ikkje mange av.

Føler for å trekke fram Korhonen-historien "Brysom stamgjest" som jeg synes var en veldig god historie. Jeg er sterkt uenig i at alt som lages nå er dårlig, og synes generelt sett at det som lages nå er mye bedre enn ting som ble laget før. Barks er selvsagt et unntak. Men for å ta Strobl-historien: selv om den er relativt morsom, er Skrue forferdelig out-of-character her. Andre bilde på siste side av historien der han står som en liten skolegutt og viser fram et blad og sier stolt "Se her, jeg har begynt å samle!" passer seg ikke for den Skrue jeg kjenner. Da foretrekker jeg heller den Skrue Korhonen viser oss i "Brysom stamgjest".

Kristian Rødvand skreiv:

Sikker på at det ikke har sammenheng med alderen? Det man leser som liten har ofte en større sjanse til å feste seg i minnet enn det man leser når man er eldre. Om det er fordi harddisken blir kresnere på hva som slipper inn i langtidsminnet eller ikke, vet jeg ikke. Mener bare at det er en sammenheng der.

krice skreiv:

Det tror jeg også. Bladene fra 77 til 82 kan jeg på fingrene, mens mange historier fra 90- og 00-tallet fremdeles forekommer meg nokså ukjente, selv om jeg har lest dem. Og hvem som er best? Tja, jeg liker jo å være bestemt og si at "slike historier lages det ikke lenger", og "ingen ting kan måle seg med...", men det er nok noe med alderen også, ja.

Kristian Rødvand skreiv:

Grei prioritering dette. Selv vil jeg vel dele disse 7 plakatene inn i 3 kategorier:
Topp: Don Rosa coveret, Barks' familiebilde, DD&Co #1 coveret
Middels: Fantonald, Donaldansiktene
Bunn: Vinter m/Snipp og Snapp, Dolly og niesene

Også i det svenske KA&Co 1/2008 følger det med plakat(er). Dvs. en plakat med fire like store motiver:
Side A: Fantonald + Donaldansiktene.
Side B: Barks + Vinter m/Snipp og Snapp.

Alså ingen Don Rosa plakat. Man må da ha ganske mye mot Don Rosa for å foretrekke Vinter m/Snipp og Snapp foran Don Rosa coveret? Det er dessverre også slik at slike prioriteringer bidrar til å fyre opp under det som måtte finnes av spenninger mellom tilhengere og motstandere av Don Rosa.

La oss derfor håper at svenskene sørger for å få gitt ut de 3 manglende plakatene ved en senere anledning.

Alderen har heilt sikkert mykje av skulda, ja. Føler at eg er i ferd med å vekse i frå DD&Co, diverre. Men så ser eg jo på denne nettsiden at det er mange som har passert både 20, 30 og 40 som stadig abonnerer og skryter av kvaliteten på dagens donaldblad. Er desse folkene mindre kresne enn meg, er det berre slik at smaken er forskjellig, eller er det slik at nokon på det mentale plan ikkje eldres mer når de har nådd konfirmasjonsalderen? Eg berre spør...

Sigvald skreiv:

Mener du med dette å si at det er hos Don Rosa fansen problemet ligger siden du sier at det blir null bråk hvis man prioriterer Rosa, men bråk hvis man ikke setter Rosa øverst?

Jeg er selv kjempefan av Rosa sine historier, men ikke så fan av plakatene hans. Rosaplakaten får en fin fjerdeplass på min liste, men jeg bryr meg ikke et dugg om andre har den på første- eller syvendeplass.

Chrisron skreiv:

Eventuelle feil er vel likelig fordelt hos alle parter. I den grad man kan tale om et "problem" så er det at Don Rosa er såpass "kontroversiell" - dvs. det er så delte meninger om hans historier, tegnekunst o.s.v. Dette henger selvsagt sammen med at han skiller seg såpass mye fra den "gemene hop" av serieskapere som han gjør. At man har en "gemen hop" tror jeg skyldes Egmonts omfattende rettningslinjer - disse gir, på en del områder, begrensede muligheter for utvikling av særegne stiler. En annen debattant har nylig påpekt at nyere historier ofte er så strømlinjeformede at de glemmes like raskt som man leser dem. Dette kan det være noe i.

Sigvald skreiv:

Enig med deg her.Hvertfall når det gjelder skribenter. Det er de skribentene og historiene der Egmont har gitt friere tøyler som er de som oftest blir mest populære. Skulle ønske at flere kunne få like frie tøyler som Don Rosa, så ville vi kanskje oftere lese historier som vi ikke glemmer. For nye Rosa historier er jo desverre et sjeldent syn. Hvis vi i det hele tatt får flere.

Innlegget blei sist redigert 08.01.2008, 00:17 av Chrisron

Sigvald skreiv:

Men det er en grunn til at det er sånn. Det gir stabilitet og kontinuitet, slik at et blad i dag kan inneholde en Barks-klassiker etterfulgt av en nytegnet Donald-historie - og en fersk leser vil ikke en gang merke at seriene er produsert med femti års mellomrom.

Man kan ikke produsere stor kunst hver gang, men jeg finner stadig gode og minneverdige historier. Korhonens "Brysom stamgjest" fra nr 1/2008 er en liten perle av et hverdagsdrama - som dessuten gir nostalgiske assosiasjoner tilbake til Barks' serie med ensidere hvor Skrue prøver å snoke til seg en gratis kopp kaffe.

Innlegget blei sist redigert 08.01.2008, 00:01 av Nils Petter

Nils Petter skreiv:

Stabilitet og kontinuitet fremmer ikkje nødvendigvis kvalitet. Spør du meg, vil jeg si stabilitet og kontinuitet oftte hemmer kreativitet og variasjon, noe som fører til at - som jeg har sagt i et tidligere innlegg - at den ene historien er den andre lik. Egmont er rett og slett for feige, dei tvihaldar på det gamle og tør ikkje satse nytt. Eg meiner ikkje at man ikkje bør ta vare det gamle, men det skadar ikkje å tenkje nytt no og då. Det hendar jo at dei glimtar til, med utgivelsar som Wizards of mickey, eller kva den no hette, men samla sett er fornyinga innefor disneyseriar ganske så beskjeden.

Jodå, den var den beste historia viss man ser bort fra barksklassikaren. Seier ikkje at alt er ræva, det dukk då opp ei og anna god historie, men det er langt i mellom dei. Bortsett i frå Andebyposten og alt annet som ikkje er teikneseriar har ikkje DD&Co seriane forandre seg mykje sidan det fyrste bladet kom. Eg savnar litt meir vilje til å eksperimentere med teikneseriemediet. Det er ubegrensede muligheter hvis man berre lar kreativiteten få frie tøyler.

Innlegget blei sist redigert 08.01.2008, 22:53 av Kristian Rødvand

Kristian Rødvand skreiv:

Ja, det er i krig og kriser at vi blir oppfinnsomme og kreative. Men at historiene er like - slik har det jo alltid vært. Når jeg leser blader fra de første tiårene, synes jeg også det er fullt av trauste og kjedelige historier, avbrutt av noen gullkorn iblant. Akkurat som i dag.

I en verden som utvikler seg fortere enn man klarer å henge med, er jeg glad for at det finnes visse grunnvoller som man alltid vet hvor man har - smaken av Coca Cola, Fender Stratocaster, og DD&Co. Bestandighet og tradisjon tror jeg er noe alle disse tre vinner på. Men så er jeg av dem som synes at selv Donald Pocket er for eksperimentelt, da.

Dette har (som det pleier )utviklet seg til en interessant diskusjon, men jeg vil likevel gjøre innlegget litt plakataktuelt:

Hva synes man om "rammen" de er utstyrte med? Er det bare jeg som gremmes? Det rareste er jo de som har kantene laget slik at det ser ut som om de sitter i en utklippsbok.