Disney-serier lages i dag på mange forskjellige steder rundt om i verden. For moro skyld har jeg tatt for meg de fire "Disney-kulturene" vi kjenner best her i Norge:

**Skandinavia:** Historiene produserers av Egmont og skrives ofte av forfattere fra de nordiske landene. Andeby-universet ligger tett opp til det Carl Barks skapte i sin tid.

**USA:** Til denne gruppen regner jeg historier laget av amerikanske serieskapere - selv om de er produsert av Egmont. Historiene preges av at forfatterne har noe større frihet til å gå sine egne veier. Willian van Horn har skapt sin helt særegne stil, mens forfattere som Geoffrey Blum og David Gerstein gjør alvorlige forsøk på å modernisere Andeby-universet.

**Nederland:** Kanskje den Disney-kulturen som tar Donald mest "på alvor". De lange historiene er ofte svært detaljert fortalt. Når Skrue reiser på skattejakt, får vi beskrevet hele reisen og alt som skjer under veis. En litt gammeldags men ganske trivelig stil.

**Italia:** Mye fysisk action og sterke følelser. Italierne har også skapt interessante alternative ande-universer (for eksempel Fantonald).

Og så lurer jeg på. Hvilken av disse Donald-versjonene liker AOLs medlemmer best? Selv foretrekker jeg den nordiske modellen - tror jeg.

Innlegget blei sist redigert 21.11.2006, 13:20 av Nils Petter

Nils Petter skreiv:

Her er eg ikkje einig med deg -- eg trur at det i hovudsak gjelder nokre få unntak som tilfeldigvis er amerikanarar. Eg trur at //dei// //fleste// amerikanske Disney-serieskaparar (innanfor Egmont) har nøyaktig den same fridomen som skandinavane.

Point taken. Jeg burde kanskje ha sagt at amerikanske serieskapere TAR SEG større friheter. Men jeg er ikke sikker på at det er tilfeldig at de som eksperimenterer mest er amerikanere. Donald er oppstått fra amerikansk kultur, og kanskje de amerikanske forfatterne derfor føler at de kan tillate seg mer. Leserbrevene til Gemstone-bladene bærer i alle fall sterkt preg av at lesere fra USA foretrekker historier av amerikanske forfattere, og det kan jo også virke oppmuntrende på lysten til å eksperimentere. Men dette er jo bare noe jeg tror ...

Innlegget blei sist redigert 21.11.2006, 13:19 av Nils Petter

Nils Petter, du misforstod meg, det var ikkje det eg meinte. Eg berre tviler på at det er så veldig store forskjellar på arbeidsmetodane til amerikanarar som Jeff Hamill, Don Markstein, Stefan Petrucha, Sarah Kinney, Terry LaBan, McGreal-ane, Gilbert-ane, Shaw-ane osb. og europearar som Lars Jensen, Gorm Transgaard, Paul Halas, Jens Hansegård, Gail Renard, Kari Korhonen, Daan Jippes, Per Hedman, Printz-Påhlson-ane, Daan Jippes osb.

Eg trur at om du ser bort frå særtilfelle som Rosa og Van Horn sr., og //kanskje// Blum, jobber dei fleste ganske likt (eller folk jobber sjølvsagt forskjellig, men eg trur ikkje at Europa vs. USA er ein viktig faktor) -- og særtilfelle har vi faktisk fleire av på vår side av atlanteren òg.

Hivs jeg må velge: USA.

Innlegget blei sist redigert 21.11.2006, 22:50 av Håvard

Vanskeleg å velja mellom amerikanarane og europearane (eg er einig med Moriarty i at det ikkje er så stor skilnad mellom dei). men eg går for Egmonts versjon av Andeby. Dei nederlandske historiene varierer veldig i kvalitet (det gjeld forsåvidt òg Egmont-historiene), men dei beste historiene, lange som korte, er fantastiske.

Den italienske versjonen av Andeby har eg aldri vore ein stor fan av, spesielt er ikkje dagens italienskproduserte historier så mykje å skryta av.

Nils Petter skreiv:

Personlig foretrekker jeg den delen av den amerikanke Disneykulturen du (bevisst?) har unnlatt å nevne - Don Rosas. Han nevnes derimot i Egmonts høstkatalog:

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Det er vel først og fremst disse særtilefellene jeg tenker på når jeg snakker om en egen amerikansk Donald-kultur. Og da mener jeg først og fremst Van Horn, Blum (tenk på "World Wide Witch"), ekteparet Block og David Gerstein. Jeg synes forsatt at disse forfatterende skiller seg ut fra de øvrige i den forstand at de er litt mer "amerikanske" og individualistiske, hver på sin måte. Det betyr ikke nødvendigvis at historiene deres er bedre - jeg synes ikke WWW var helt vellykket - men de er litt annerledes. De "skandinaviske" historiene er polerte, profesjonelle og dyktig laget men kanskje litt ... uniforme?

Nils Petter skreiv:

Nja, Don Rosa må vel også sies å være individualistisk i den forstand at det ellers er de færreste som legger handlingen i sine historier til 1950-tallet - og lager sequels til gamle Barks-klassikere?

Hvis det finnes en "egen amerikansk Donald-kultur", er Don Rosa definitivt med i den. Som sagt, er det den jeg foretrekker, hvis jeg må velge.

Jeg er enig med Sølve i at de beste nederlandske historiene er veldig fine. De gir meg den gode, gamle Donald-følelsen.

Til Olaf og Håvard: Jeg er heller ikke helt sikker på om det virkelig finnes en egen amerikansk Donald-kultur, men jeg håper det. Og her er grunnen:

Donald må utvikle seg for å overleve. Det betyr at de som lager seriene må eksperimentere litt. I dag ser vi tegn til eksperimenter både hos Egmont og i det som jeg kaller "amerikansk" Donald. Hos Egmont består eksperimentene for eksempel i at de produserer nye typer historier, så som Drageherrene, Elvebredde-kameratene og en mainstream-versjon av Fantonald. Noe av dette er bra, men ikke alt er like vellykket.

I det amerikanske "miljøet" (hvis det finnes) er eksperimentene litt mer forsiktige. Her dreier det seg mer om å sette Donald inn moderne omgivelser med internett og GPS, eller å dekonstruere kjente figurer slik at vi får et nytt forhold til dem (stikkord: Gernsteins historie om Svarte-Petter). Det lages ikke så mange slike historier, men jeg synes de er interessante. Donald er i utgangspunktet et amerikansk kultur-fenomen, og hvis noen skal oppgradere ham, bør det kanskje være forfattere som selv er amerikanere?

Eller ... er det sånn at Donalds tyngdepunkt en gang for alle er forflyttet til Norden. Er vi blitt så flinke at vi bør overta styringen? Jeg må innrømme at Arild Mithuns ender gir meg en klump i halsen fordi hans vennlige, runde tegnestil minner meg så til de grader om den Donalden jeg ble kjent med da jeg var liten. Og vi har danske, svenske, finske og ikke minst norske(!) forfattere som skriver så bra at funny animal knapt kan gjøres bedre.

Det beste hadde kanskje vært om fremtidens Donald ble påvirket av begge disse kulturene? Jeg vet ikke ... bare noen tanker.

(PS: Helt OT: Tirsdag holdt jeg kurs hos et kjent konsulentbyrå i Oslo. Det var åtte deltakere. To av dem leste Donald hver uke, og en beskrev seg selv som donaldist. Det er flere av oss enn vi vet om.)

Innlegget blei sist redigert 23.11.2006, 11:36 av Nils Petter

Nils Petter skreiv:

Det er **veldig** lett å tolke det du skriver her som at det er ingen vits i å skrive Donald dersom ein ikkje er amerikaner, og det er eg alt for inhabil til å diskutere med deg, så då lar eg vera.

Har du lest HELE innlegget? I neste avsnitt skrev jeg:

Ingen er mer klar over enn jeg at Donald knapt nok hadde EKSISTERT i dag hvis det ikke hadde vært for alle de talentfulle forfattere og redaktørene som jobber for Egmont. Det er de som har reddet bladet og gitt det en fremtid. Og de kommer nok til å ha føringen også i årene som kommer.

Men hvis du leser Gemstones brevspalter, vil du fort oppdage at i hvert fall mange amerikanske lesere skiller klart mellom "American stories" og "European stories". Det var derfor jeg fikk den tanken at det kanskje, selv i våre dager, finnes en egen amrikansk vri på Donald-universet. Men det er godt mulig at jeg tar feil.

Nils Petter skreiv:

Jeg tror egentlig dette bare har med nasjonalisme å gjøre, på samme måte som at vi i Norge koser oss ekstra når vi får på trykk en historie en nordmann har vært med på å lage. Jeg ser i hvert fall ingen forskjell på de historiene som amerikanske Egmont-forfattere og europeiske Egmont-forfattere lager. Bruk av moderne teknologi som du blant annet nevner, er noe som absolutt er sterkt tilstede i historier skrevet av europeere. Og at det er vi europeere som holder liv i Donald og Andeby bør det vel ikke være noen tvil om. Walt Disney Comics and Stories og Uncle Scrooge selges det vel ca. 5000 eksemplarer av i dag, og det tror jeg gjelder hele verden, ikke bare USA.

Når det gjelder hvilket forlag jeg liker best, så liker jeg vel egentlig alle sammen. Danmark, Nederland og Italia produserer alle veldig forskjellig typer historier, noe jeg bare synes er positivt.

Tommy skreiv:

Det er likevel ikke til å komme fra at amerikanerne ofte er mer tro mot Barks, f.eks. i forhold til det å plassere Andeby i USA. En del europeere, særlig fra sydligere deler av vårt kontinent, har en lei tendens til å ta seg langt større kunstneriske friheter i så måte.

Sigvald skreiv:

Hvem som er tro mot Barks og ikke, var vel ikke noe Nils Petter fokuserte på. Det han skrev er at amerikanerne eksperimenterer mest med sine historier. Når det gjelder plassering av Andeby er ikke dette noe forfatterne bestemmer selv, og strengt tatt har redaktørene veldig mye å si også når det gjelder fortellerstilen til forfatterne sine. Her tror jeg Egmont gir veldig fritt spillerom, mens det lenger sør i Europa ikke er tillatt med så kunstneriske friheter. Men jeg skjønner jo at du ikke snakker om fortellerstil og presentasjon i det hele tatt, men om detaljer i historiene og tegningene, som for eksempel om det er kuppel eller ikke på taket av pengebingen og sånt.

Sigvald skreiv:

Å? Kva sikter du til då? Eg meiner, kven er det som lager Disney-historier lengre sør på kontinentet? Eg kjem berre på italienarane, og dei er jo faktisk veldig tro mot dette med at Andeby ligger i USA, så det kan vel ikkje vera dei du snakker om? Forsåvidt blir det litt tull å snakke om å vera tru mot Barks, ettersom Barks aldri heilt var «tru mot seg sjølv». Ja, han plasserte Andeby i USA, men han flytta byen rundt alt etter kva som passa til historia.

Personleg ser eg ingen problemer med at nasjonale redaksjonar flytter Andeby til sitt heimland, eg meiner, det er seriar for born vi snakkar om her, og med nokre få heilt spesielle unntak, er det heilt uvesentleg for historia korvidt Andeby ligger i USA eller ikkje, så kvifor skal ein då forvirre borna med å la endene snakke engelsk og bruke dollar og cent og måle ting i acres og gallons og feet? Den store genistreken til Carl Barks var ikkje at han plasserte Andeby i USA, men at han klarte å skape eit samfunn som det er så utruleg lett å kjenne seg igjen i.

Forresten: Kva serieskaparar er det som tar seg slike fridomar og plasserer Andeby utanfor USA? Eg kjem ikkje på ein einaste ein for augeblikket. Eller, om vi ser bort frå at Andeby med jamne mellomrom ser ut til å delta i EM i fotball, såklart.

Innlegget blei sist redigert 23.11.2006, 19:50 av Olaf Moriarty Solstrand

Uten å komme med noen konkrete eksempler, så har nok kanskje noen av de italienske historiene et visst preg av at Andeby ligger i Italia. Men det er også naturlig at de italienske serieskaperne legger Andeby til sine lokalområder, for det er de områdene de kjenner best til, og dermed er det kanskje enklere å kopiere miljøer derfra også.
Og som Olaf er inne på her, dette er serier som for det meste er beregnet på barn, som kanskje ikke har de samme forutsetninger for geografi og kultur som vi (hvertfall på papiret) voksne har.
Etter det jeg skjønner, er det veldig lite aktive amerikanske serieskapere, i forhold til europeiske for tiden, noe som gjør seg et klart utslag i en europeisering av Donald-seriene. Uten at det gjør kvaliteten på seriene dårligere, kanskje snarere tvert om.

Innlegget blei sist redigert 23.11.2006, 23:31 av whitesand

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

F.eks. spanjoler. Dessuten hadde vel Erica Fuchs en tendens til å legge Andeby til Tyskland?

whitesand skreiv:

Preg, kanskje. Men samtidig: Når italienske historier blir utgitt på originalspråket, kjem det ofte ganske tydeleg fram at historiene finner stad i USA. For å ta det dømet eg hugsar best -- Scarpas Mikitanias herre. Historia opner med eit kart over Nord-Amerikas vestkyst, og på originalspråket heiter Mikitania (staten Mikkes heimby ligger i i den historia) Calidornia.

Sigvald skreiv:

Ifølgje Inducks har då ikkje Erica Fuchs skrive ein einaste Disney-serie? Og eg er framleis usikker på hvilke spanjolar det er du snakkar om. Kan du nevne navn, og gjerne konkrete historier? Den einaste spanske serieskaparen eg kjem på i farta er Paco Rodriguez, og eg kan ikkje hugsa at han har skrive noko sånt iallfall. Ja, eg veit at det finst ganske mange fleire spanjolar enn han, men ...

Innlegget blei sist redigert 24.11.2006, 00:55 av Olaf Moriarty Solstrand