Etter å ha fått en bærepose fyllt til randen med flunke nye pocket av en kamerat, samt bladd i en del, skumlest noen og til slutt startet på # 96, Eventyr på orientekspressen har jeg følgende konklusjon:
Takk Herre for at jeg valgte å avslutte dette triste rælet ved # 50. Maken til makkverk og elendige historier skal du jaggu leite lenge etter.
Onkel Skrue- Gullvulkanen i overnevnte pocket fikk det til å vrenge i meg. Jeg trodde det ikke kunne bli verre før jeg kom til Onkel Skrue- Solspeilet. Tok nesten en trippel bakoversalto i rein forfjamselse over hva forfatteren av historien tillater seg av idioti. Har jeg virkelig vokst i fra dette, eller historiene i Donald-pocket i fritt fall, tapet til en ambolt???

(redigert pga idioti)

Innlegget blei sist redigert 25.11.2005, 05:50 av Olaf Moriarty Solstrand

Donald Pocket har vel gjennomgått same forandring rundt denne tida som Donald Duck & Co gjorde då dei auka frekvensen og samtidig fekk stadig mindre Barks. Når opplaget auker til månadleg og dessutan folk som Scarpa og andre av dei italienske genia leverer mindre stoff, auker avstanden mellom fjelltoppene. Eg likte forsåvidt «Solspeilet», men det er absolutt ei historie som ligg på eit slikt nivå at det blir veldig opp til personleg smak korvidt den er god eller ikkje.

Du beskriver forresten det eg kjenner som Donald Pocket 96 her. Er nummereringa endra i dette opplaget, eller er det ein skrivefeil frå di side?

Urk... # 96 ja. Og du har en farlig god hukommelse. Æ e imponert!!!

Det er ikke bare historiene, men også forsidene. De har liksom mistet sjelen sin. Det er bare rett og slett trist å se dem. De er blitt intetsigende.

Innlegget blei sist redigert 23.11.2005, 03:34 av Einherje

Da er det ikke bare jeg som har reagert. Leste alle pocketene i rekkefølge, til litt over nr. 100, over en ganske kort periode, og mener de endret seg ganske mye, om enn litt senere enn nr. 50.