Sigvald skreiv:

Personen du siterte hadde Sprint på topp. Det må då absolutt seiast å vera ein episk serie. Og uansett er det ufråvikeleg at smak varierer. Dei aller, aller fleste (inkludert deg, Sigvald, og sannsynlegvis meg òg) mangler interesse for minst ein viktig del av teikneseriegenren.

«Mesterdetektiven Conan» er ein mangaserie som no blir utgitt av Egmont. Eg tviler sterkt på at den har noko som helst med «Mesterdetektiven Cannon» å gjera. :-) (skjønt skal eg ikkje seie noko 100 % sikkert ettersom eg aldri har lest serien sjølv - det norske namnet på serien er kanskje inspirert av Cannon?)

Innlegget blei sist redigert 08.01.2006, 15:46 av Olaf Moriarty Solstrand

Olaf Solstrand skreiv:

De som har opphavsrett til serien om barbaren Conan bør saksøke Egmont for dette. Det er omtrent som om om du skulle laget din egen "Mesterspionen Donald Duck". Navneplagiatet rundt navnet "Conan" illustrerer vel også hvor tvilsom hele denne mangagenren er.

Namneplagiat? Conan er eit relativt vanleg fornamn. Brukt av minst fire hertugar og ein amerikansk talkshowvert, og mellomnamnet til ein av mine absolutte favorittforfattarar. At to vidt forskjellige teikneseriar inneheld figurar som har same fornamn er då ikkje noko uvanleg ...

Men er det slik at dersom eg skriver ein episk serie i fransk-belgisk stil som heiter «Mesterdetektiven Pondus», vil det bety at alle episke serier (særleg dei i fransk-belgisk stil) er tvilsomme? Du generaliserer litt vel mykje her, synest eg.

Sigvald skreiv:

Siden denne viktige delen av tegneserier er totalt neglisjert så synes jeg faktisk at du kan beskrive hva som kjennetegner en god episk serie. Ikke bare med eksempler men med en grundig og god forklaring som kan opplyse oss som har vandret i skyggenes dal så lenge.

Egmont sier du, da tar vel Olaf jobben :)

At du ikke liker manga er greit. Men hvordan vet du at det er barabaren som har lånt ut sitt navn til mesterdetektiven og ikke motsatt. Om det nå er motsatt så illustrerer vel det i følge deg hvor tvilsom hele Conan barabaren greiene er. Det må jo da også få personlige konsekvenser for guvernøren i California som har fremstilt denne dårlige navnekopien på kinolerrettet i flere episke ?? filmer.

Mesterdetektiven Conan Edogawa er oppkalt etter Sir Arthur Conan Doyle og har ikke stjålet navnet fra en viss barbar som hvis jeg ikke husker feil også er oppkalt etter samme forfatter. (Første Conan the Cimmerian novelle ble utgitt i 1932, første tegneserie i 1974?, mens det første Mesterdetektiven Conan kapittelet kom i 1994)

Altså stiller vel dette Conan barbaren i samme tvilsomme lys som mesterdetektiven Conan ?? Og da burde vel heller ikke dette være noen grunn for å fremstille <<hvor tvilsom hele denne mangagenren er.>>

Og la oss ikkje gløyme namneplagiatet rundt denne figuren som heiter «Scrooge» på amerikansk, då ...

Olaf Solstrand skreiv:

Joda, det var mest for å være morsom.

Olaf Solstrand skreiv:

Det er da uansett **ikke** plagiat ettersom den ene heter Scrooge til etternavn, mens den andre heter det til fornavn.

Sigvald skreiv:

Barabaren heter det til for eller etternavn
? og mesterdetektiven heter det til for eller etternavn ? Håper du har svaret på **begge** Sigvald eller så henger ikke argumentasjonen din sammen.

Sigvald, eg utnemner deg herved til eit plagiat av din far.

Sigvald skreiv:

Mulig dei berre meinte filmen då dei skreiv at det berre skulle ta 2-9 dagar.

Og du er diverre ikkje den einaste, vil eg tru. Må jo vere ein grunn til at albumaserien gjekk inn og at ho no berre dukkar opp i opptrykk og atter opptrykk i AgentX9

Du bør sjekke ut den serien. Nekter å tru at det fins nokon her i landet som ikkje kjenner seg eller andre igjen i nokon av figurane i og/eller nokon av situasjonane i serien.

Meget hyggeleg å høyre! Takk det samme

Innlegget blei sist redigert 09.01.2006, 09:24 av Kristian Rødvand

Når det gjelder humorserier så er det ingen andre tegneserie som får meg til å le like mye som **M** gjør. Og alle de gangene jeg ikke skjønner hva i huleste Mads Eriksen snakker om så ler jeg av det.
**Sleivdal** hadde jeg stor glede av i mine yngre dager, på den tiden jeg ennå var medlem i Boing-klubben. Jeg hadde vel aldri vært medlem der så lenge hvis ikke det var for nettopp Sleivdal.

Mads er eit geni. Utfordrer alle til å prøve seg på denne:
http://www.start.no/tegneserier/m/?1136588400

Jeg liker Alan Moores "Leage of extraordinary gentleman" jeg.
Moore er en av Englands største tegneseriegenier.

Fullstendig einig, den er kjempegod. Personleg set eg nok Watchmen hakket over, men Alan Moore er eit geni likevel.

Jeg for min del lurer hva folk her legger i ordet **episk** . Definisjonen i ordboken er rimelig simpel. Det er en historie med fortellerstemme for det meste. Andre definisjoner er at det foregår over tid. Andre igjen tilkjennegir det som en historie uansett, bare det er en historie.Og da får vi et temmelig vidt spekter.

Min definisjon og forståelse av **episk** tegneseriemessig :

Det er en historie som foregår over tid der vi følger helten(e). Et godt eksempel er Prins Valiant som og hans familie som bokstavelig talt følges fra vugge til grav. Et annet eksempel er Blueberry. Hans videverdigheter følges over tid og det er også kommet ut historier om hans unge år.

Asterix, Lucky Luke og Sprint anser ikke jeg som episke, da hver historie avsluttes som uten at man får vite hva som muligens kommer og hva som har vært.

Skal vi ta enkelt album for seg kan jeg ikke komme utenom "Den Sorte ordens falangister". Historien leste jeg første gang i 1984. Stadig vender jeg tilbake til det albumet og leser det med samme interesse som tilbake i 84. Historien foregår i sanntid med tilbakeblikk til blant annet den spanske borgerkrigen. I sannhet en episk serie.

Will Eisners historier om livet i leiegården i Dropsie Avenue er jo også gode episke fortellinger. Jeg kunne sikkert trekt frem flere her, men dette er bare få eksempler på hva jeg oppfatter som episke verk og ikke-episke verk.

Andre har sikkert sine klare meninger...

(Her er svakheten med AOL. Allerhelst ville jeg starte en egen tråd om dette, men da vi ikke har et eget forum for off topic, må jeg fortsette her.) (( Ja, jeg vet jeg kunne gått til Pondus-forumet, men der er det tommere enn i Jesu grav, dessuten er det dere som er her jeg vil diskutere det med.))

Innlegget blei sist redigert 09.01.2006, 02:11 av Einherje

Einherje skreiv:

I følge Wikipedia så er dette den opprinnelige betydningen av uttrykket episk; det er et fortellende diktverk som handler om legendariske hendelser eller helteskikkelser. Som eksempel nevnes Illiaden og Odysséen av Homer.

Videre nevner Wikipedia en del eksempler på episke filmer; Star Wars, Gudfaren-trilogien, Ringenes herre, Tatt av vinden, Spartacus, Ben Hur osv.

Ut fra den betydningen "episk" har i dag når det gjelder film så ser Prins Valiant og Blueberry ut til å være to gode eksempler på episke tegneserier slik jeg ser det. Det må være storslagent, det må foregå over en viss tidsperiode og det må være et persongalleri av en viss størrelse.

Lo$ sett under ett kan nok defineres som en episk serie. Så mange andre eksempler fra Disney kjenner jeg ikke til, men 'Drageherrenes rike' (som jeg ikke har lest) ser også ut til å nærme seg det episke.

Det er jeg enig i. Så hva kaller vi disse seriene? De er ihvertfall humorserier. Men de er også kanskje eventyrserier. Og Lucky Luke er en western-serie mens både Lucky Luke og Asterix er historiske serier.

Sjangerbestemmelse har aldri vært lett, men at det finnes gradsforskjeller mellom de to ytterpunktene 'humoristiske stripeserier' og 'episke serier' kan vi vel være enige om...

Sigvald skreiv:

Manga er ikke en sjanger. Manga er det japanske ordet for tegneserie, og har i den vestlige verden fått betydningen //tegneserie// //fra// //Japan//.

Og innenfor japanske tegneserier finnes det en rekke ulike sjangre, f.eks. eventyrserier, fantasy, ungdomsserier, science fiction, detektivserier osv. Japanske tegneserier er hverken dårlige eller uinteressante, men det som hittil har blitt utgitt i Norge har kanskje vært litt ensartet.

Som et á propos til diskusjonen om episke serier; for alle dem som (som meg) synes at det er litt kjedelig at de norske manga-utgivelsene stort sett består av serier rettet inn mot en målgruppe på ungdomsskolenivå og lavere; den japanske serien "Adolf ", utgitt av Dark Horse i 5 bøker, er så absolutt verdt å anbefale. Den foregår i Tyskland og Japan, stort sett under 2. verdenskrig, men spenner etter hvert frem mot vår tid, og forteller en fascinerende historie om 3 personer som heter Adolf (hvorav den ene heter Hitler til etternavn) og hvis skjebner veves sammen på ulikt vis.

Javisst er det manga for voksne. AKIRA er utgitt på dansk, og kan leses den rette veien. En annen manga jeg har lest er THE LEGEND OF MOTHER SARAH, utgitt av Dark Horse på engelsk, også den veien. Vet at mange synes det er greit å lese "bakvent", men øynene mine har lest den rette veien i over førti år. Har prøvd forgjeves å lese fra høyre mot venstre flere ganger, men har nå gitt opp.

Nestor Burma skreiv:

Som jeg har skrevet en annen plass så blir ikke livet det samme etter å ha lest den serien. Jeg vet det finnes mere godsaker i samme klassen fra Japan, men det er dessverre som du sier at mye av det som kommer oss i hende av japanske ting er litt ensartet.

Akira er vel trykket rette veien i de amerikanske sort/hvitt utgivelsene som er mye billigere enn den danske ? Ihvertfall har jeg tenkt å kjøpe den serien og sjekke den også ut.

Innlegget blei sist redigert 09.01.2006, 14:25 av MikroMidas