Chrisron skreiv:

Å kjøpe bladene for prisen selger har oppgitt er **ikke** lureri. Men å derimot si at bladene er verdt litt penger slik at selger skal ha omkring 100 kr for hver, for så å kjøpe bladene **er** lureri.

Øyvind Braaten skreiv:

Hm ... med det i bakhovudet vil eg endre svaret mitt. Eg trur at eg ville ha spurt mannen om han var klar over at desse blada eigentleg var verdt ganske mange tusen kroner kvar, og kryssa fingrane for at han hadde svart «Jada, det er eg, men eg selger dei for ti kroner stykket likevel»

Når alt kjem til alt: Hadde eg hatt ei slik samling sjølv, og eg hadde blitt så gamal at eg hadde bestemt meg for å kvitte meg med dei, hadde eg sannsynlegvis ikkje solgt dei, eg hadde gitt dei bort til nokon som eg visste at hadde interesse for dei, uavhengig av verdi. Sjølvsagt forutsatt at eg ikkje plutseleg skulle få lyst til å stoppe kista med penger før eg senkast ned i torva ...

SvK skreiv:

Penger er imidlertid ikke alt, og dette med hvor mye ting er verdt handler ofte mer om følelser enn om sunn fornuft. AC opplevde for eksempel at en gammel dame i Danmark trodde at gamle innbundne årganger var like mye verdt som løse blader. Hun nektet å selge til AC for markedspris og ga heller bladene til noen barnebarn eller hvem det nå var. Damen mente nemlig at det i gamle dager ikke ble regnet noen forskjell på løse blader og innbundne blader.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort. Jeg tenker at jeg ville sagt til selgeren at bladene er verdt mer enn det han selger dem for, men ville ikke sagt at de var verdt en formue. Men hadde jeg så fått spørsmålet hvor mye jeg tenker de var verdt, vet jeg neimen ikke hva jeg ville svart. Jeg vill jo ikke akkurat **lure** personen heller.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Mange av de som gir bort blader til f. eks. loppemarked behøver ikke være interessert i Donald. Hvis de i såfall hadde interesse tidligere hadde de ihvetfall ikke gitt dem bort til loppemarked! Da hadde de heller gjort som du sier eller solgt dem selv.
Det regner jeg med ihvetfall...

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 14:43 av Stormogulen

Eg går for alternativ 1. Ein handel som både seljar og eg hadde vore nøgd med. Dessutan: Er det meir riktig at blada går til ein mangemillionær i Blærum som vil kjøpa noko verdifullt å henga opp på veggen?

Sølve skreiv:

Akkurat det ser jeg på som ganske usannsynlig. Når det gjelder tegneserier, har jeg et inntrykk av at det stort sett er genuint interesserte samlere som legger på bordet de store summene slike blader koster. Dette er ofte helt vanlige folk.

Ellers ville vel ikke disse bladene gjøre seg så godt som veggpryd

Sølve skreiv:

Jeg syns **det** er en **veldig** dårlig unnskyldning for å unnlate å fortelle en person at han går glipp av titusener av kroner.

Slik jeg ser det, er dilemmaet om man tar kontakt med selger senere for å øke betalingen til markedspris, eller ikke. Jeg tror nok jeg hadde tatt kontakt.

Olaf Moriarty Solstrand skreiv:

Ja, da hadde jo såklart alt løst seg. Man skal jo ikke //tvinge// på han 100 000 kroner. Problemet er jo hvis mannen har null peiling på blader og tror det bare er noen verdiløse donaldblad uten verdi.

Besteforeldrene mine var på loppemarked i går, og kjøpte med masse Donald-blader. Alle bladene var fra slutten av 70-tallet og hele 80-tallet. Prisen var på 3 kr pr blad!!! De vurderte faktisk å kjøpe med alle bladene som lå der!

Dette er jo en interessant diskusjon, selv om den jo i grunnen har absolutt ingenting med Donald å gjøre. Men slik jeg tolker det er det altså at det er en koselig, gammel mann som selger bladene som gjør at folk får dårlig samvittighet.

Men for å ta et annet tilfelle: Du er tvunget til å skaffe deg en Office-pakke i forbindelse med noen oppdrag du skal gjøre, og bestemmer deg å kjøpe en Office-pakke på nett fra Microsoft. Denne pakken koster 2500 kr, men da du ser hvilket beløp som skal trekkes fra kredittkortet ditt står det av en eller annen grunn bare 0,25 kr. Hva gjør du?

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 19:55 av Tommy

Jeg hadde, med hånden på hjertet, ringt og sagt fra. MEN, hvis f.eks. en av vennene mine hadde sagt at istedenfor å bruke 2500kr så kunne jeg kopiere pakka fra han/hun, så hadde jeg gjort det istedenfor å kjøpe den. Dobbelt-moralen lenge leve. :S

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 20:09 av Chrisron

Stormogulen skreiv:

Rimelig bra. Blader fra 80-tallet trenger ikke være så veldig mye dyrere enn det der, men når vi kommer ned på 70-tallet er det verre å få fatt i bladene til den prisen. Men nå spørs det jo i hvilken forfatning bladene var i.

Tommy skreiv:

Da gir jeg beskjed om feilen. Dette tilfellet er i mine øyne annerledes, da feilen oppstår i selve betalingstransaksjonen. Både kjøper og selger er fra før av gjensidig enige om prisen på 2500,-

For øvrig hadde nok heller ikke jeg hatt noen problemer med å få det gratis av en annen, evt. bruke en piratversjon. Jeg har til gode å møte noen som har motforestillinger mot akkurat det.

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 20:12 av SvK

SvK skreiv:

Strøkne alle sammen!!!

Tommy skreiv:

Litt uenig her. Vi er ivrige Donald-samlere, og det vi diskuterer her er i grunnen om denne iveren kan gå på moralen løs. Er vi så hissige på å skaffe oss sjeldne eksemplarer at vi er villige til skyve litt på grensene?

Chrisron skreiv:

Går glipp av og går glipp av, fru Blom. Han har jo aldri hatt dei titusenvis av kronene. Han vil selga og eg vil kjøpa. Men eg hadde aldri vore villig til å betala titusenvis av kroner.

Blada er ikkje verdt titusenvis av kroner for meg. Blada er ikkje verdt titusenvis av kroner for han. Kvifor skal nokon då bla opp titusenvis av kroner?

Innlegget blei sist redigert 02.10.2006, 01:20 av Sølve

Det er her jeg har et annet syn enn deg og noen til her. Jeg mener nemlig at når du **vet** hvor mye det er mulig å få for bladene, så burde du være fullt klar over at du selv er sterkt delaktig i at selger går glipp av en **mulig** sum på titusener av kroner hvis du ikke sier fra. Om ikke fra deg så fra noen andre.

Jeg er sikker på at ALLE her gjerne kunne tenke seg å plutselig ha masse penger ekstra, men det å unne en ukjent person det samme virker det som flere syns er mindre viktig enn muligheten til å skaffe seg bladene nesten gratis. Det er det ikke for meg.

Et spørsmål: Hvis personen som skulle selge dere bladene ikke var en ukjent, men isteden var en i din egen familie, ville dere fortsatt valgt alternativ 1?

Innlegget blei sist redigert 02.10.2006, 11:29 av Chrisron

Chrisron skreiv:

Pengar er ikkje alt. Eg ville heller hatt moglegheita til å skaffa meg desse blada gratis enn å få titusenvis av kroner rett i fanget, utan å ha gjort noko særleg for å få dei. Samtidig hadde eg ikkje betalt titusenvis av kroner for desse blada viss eg plutseleg fekk masse pengar ekstra.

Altså, for meg kan ikkje verdien av desse blada målast i pengar. Dei er både verdt meir og verdt mindre enn titusenvis av kroner. Hovudpoenget er at eg aldri ville ha selt blada vidare. Såleis hadde blada aldri fått ein pris over 130 kr. Og selgar og eg hadde gjort ein handel som begge var nøgd med.

Dessutan er det vel ein uting når folk får haugevis av pengar utan å ha jobba for dei? Kvifor skal eg hjelpa ein mann med det? Hadde nesten vore på grensa til ei bjørneteneste.

Eller får grådigskapen meg til å lyga for meg sjølv no?

Poenget mitt er ikke hva du eller jeg syns bladene er verdt, eller hva vi **syns** om prisen man muligens kan få for bladene. Der tror jeg nemlig vi er enige. Jeg hadde som flere andre også har nevnt gitt bort bladene til en jeg visste ville ha stor glede av dem. Poenget mitt er at jeg føler at en person i den tenkte situasjonen bør fortelle selgeren hva det kan være mulig å få for bladene, slik at **eieren** **selv** kan gjøre seg opp en mening om hva han syns er riktig.

Han har kjøpt bladene og oppbevart dem slik at de fortsatt er meget pene. Har har altså gjort en innsats (selv om den ikke er stor) som gjør at bladene nå er verdt mye (dette til og med uten å være klar over det), derfor syns jeg ikke det er en uting nei. Og det er hvertfall ikke noen bjørnetjeneste å la personen få gjøre opp sin **egen** mening.