Tenk deg følgende scenario:
Du er på en marknad eller et annet sted med salgsboder i haugevis.
Plutselig ser du en salgsbod med skiltet "Vi selger gamle donaldblad!" og du tenker det kan være morsomt å stikke bort se om du finner noe av interesse. Mens du blar gjennom hyllevis med donaldblader finner du plutselig hele 48/49-årgangen i plettfri tilstand. Du går bort til den gamle mannen som selger disse bladene og spør hva han skal ha for årgangen. Han svarer at han selger de for 10,- stk. Hva gjør du?

**1:** Du gir han 130,- og kjøper hele årgangen før du smådanser ut av boden med en bredt smil om munnen

**2:** Du forklarer han at disse bladene er verdt titusener av kroner og at han heller burde selge de på nettet for en betraktelig høyere sum.

Er veldig usikker selv. Det hadde jo vært en kjempesjanse til å skaffe seg Norges mest skjeldne Donaldblad, men på en annen side tror jeg jeg hadde følt meg ganske råtten hvis jeg hadde kjøpt dem.

ANDonym skreiv:

Hmm. Ikke lett å si.
Er du **helt** sikker på at bladene er originale? Isåfall hadde jeg betalt 130,- for dem...

Forresten, hvor var "marknaden" som du kaller det?

Innlegget blei sist redigert 30.09.2006, 21:48 av Stormogulen

Dette er såklart helt hypotetisk selv om det kanskje ike høres sånn ut.
Poenget er forsåvidt ikke at 130 kroner er en alt for høy sum å betale for noe du er litt usikker på om er ekte.
Tenk deg at de //er// ekte

En ting til jeg spør om før jeg legger meg: Kjøpte du bladene?

Vel greit, loppemarked da. Du som er fra Notodden har sikkert hørt om Dyrskun. Jeg tenktre mer i den retning.

Stormogulen skreiv:

Nei, jeg kjøpte ikke bladene fordi dette har aldri skjedd. Jeg spurte bare et "tenk dere at"-spørsmål. Hva ville du gjort-spørsmål.

Dersom vedkommende allered stod der for å selge og hadde gjort seg opp en mening om prisen, ville jeg med bankende hjerte ha betalt det han sa. Det hadde vært anderledes om han hadde oppsøkt meg for å få en pris. Da måtte jeg vært ærlig og sagt hva jeg trodde det var verdt og så prøvd å få en gunstig pris utifra det - prutet på mitt eget forslag.

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 01:25 av Olaf Moriarty Solstrand

Jeg hadde fortalt ham hva bladene var verdt. Ikke for å høres ut som en gammel grinebiter, men jeg begynner å bli litt lei av folk som sier "Dette er jo strengt tatt ikke ulovlig, og hvis småspareren/pyramidespilleren/donaldselgeren er så dum at han helt frivillig gir meg mange tusen kroner, er det ikke mitt ansvar." Her er det spørsmål om hva som er RIKTIG.

Etter å ha tenkt gjennom dette interessante spørsmålet, kommer i hvert fall jeg frem til at jeg glatt hadde kjøpt bladene for 130,-

Poenget er at det er i selgers egen interesse å gjøre seg kjent med verdien av det han selger. Hvis han gjør en så slepphendt jobb som her, har han bare seg selv å takke. Det er jo allment kjent at de eldste Donald-bladene er mye verd.

Ellers er jeg enig med Øyvind Braaten i at det ville vært litt annerledes hvis personen hadde spurt meg om hva bladene var verd.

Eining med SvK her. Hadde glatt kjøpt dei bladene. Hadde kanskje til og med solgt dei videre for det dei eigentleg er verdt.

Trur eg hadde budt 13.000 og samtidig sagt frå til han at dei eigentleg er verdt det ti-tjuedobbelte av det igjen, men at det vil vera uaktuelt for *meg* å gå så høgt.

ANDonym skreiv:

Veldig vanskelig å si. Hadde det vært tale om de eldste danske bladene 1-10/1949 hadde jeg muligens kjøpt dem for den prisen og solgt dem videre til min venn AC til veldig gunstig pris.

Jeg ville også fortalt han hva bladene var verdt, fordi det er den type menneske jeg ønsker å være.

ANDonym skreiv:

Ops... Jeg ble litt revet med jeg nå...

Jeg har faktisk opplevd noe som minner om dette. Da jeg var i Danmark i sommer var jeg på et loppemarked. Der stod det en kasse med blader til 1,- for et blad!!! Jeg kjøpte opp alle bladene som lå der.
Nå var jo bladene på dansk og ingen av dem var noe særlig gamle, men allikevel... 1,-!!!

Innlegget blei sist redigert 01.10.2006, 08:57 av Stormogulen

OK, la oss ta scenariet ett steg videre. Sett at du kjøper bladene for kr. 130,- fordi selgeren "har seg selv å takke". Sett så at selgeren senere ringer deg og sier: "Jeg ante ikke at bladene var så mye verdt, men det visste du. En handel er en handel, men jeg synes det er dårlig gjort av deg å utnytte mine manglende kunnskaper om tegneserier på den måten." Ville du fortsatt synes at alt var greit? Eller hadde du fått litt dårlig samvittighet. Og i så fall hvorfor? Fordi du ble avslørt?

Det kommer helt an på situasjonen. For ca. 10 år siden kjøpte jeg en kasse med relativt pene Fantomet fra 80-tallet for 2 kr stk.. Jeg opplyste riktignok om at dette var billig. Men selger hadde likevel tenkt å kaste dem. Har også arrangert loppemarked hvor vi på slutten av salget lot bøker gå for kr. 1,-. Bare for å bli kvitt varene. De fleste bøkene var verd minst 30-50 kr stk. Klarte også for 20 år siden å kjøpe en kasse med superhefter fra 60-tallet hos Ringstrøm Antikvariat ( Ringstrøm var allerede da kjent for å være stive i prisen) for 10-15 kr stk.

Solveig skreiv:

Samme her.

Nils Petter skreiv:

Om selgeren oppdager det i ettertid er nok ikke avgjørende for meg her. Hovedpoenget synes jeg ligger fast; en som er så slepphendt at han klarer å selge de bladene til den prisen har egentlig ikke grunn til å bebreide noen andre enn seg selv.

For å se det fra den andre siden: Hvis jeg selv, som SELGER, hadde klart å selge noe så verdifullt til en alt for billig penge, hadde jeg nok blitt SKIKKELIG forbanna.
Men samtidig måtte jeg ha vært såpass realistisk og innsett at det hele var min egen feil, så lenge kjøperen ikke hadde gått aktivt inn for å lure meg etter alle kunstens regler.

SvK skreiv:

Når du vet at selgeren ikke er klar over at han sitter på en gullgruve, og du er fullt klar over det og dermed utnytter situasjonen ved å ikke fortelle han det, mener jeg at du faktisk **går** inn for å lure personen. At selgeren må skylde seg selv er jeg enig i, men at en person er uvitende rettferdiggjør virkelig ikke handlingene til de som dermed utnytter personen.

Chrisron skreiv:

Det er jeg helt uenig i så lenge det er selgeren selv som har satt prisen.